Da motet var kommet tilbake skrittet jeg over terskelen
og lukket døren bak meg. Innenfor fant jeg en trapp svakt opplyst
av tente lys, trinnene dekket av støv, som om ingen hadde gått der
på mange år. Men lysene var enda ikke brent ned...

Det lille motet jeg hadde fått svant hen.
Likevel: jeg kunne ikke snu nå. Utenfor bygget det opp til storm,
og dette underlige tårnet...var fortsatt et mysterium jeg måtte løse.

Man skal ikke gi seg
før målet er nådd. Derfor klatret jeg, skjelvende, de første trinn,
og så et neste og så et til.

På vei opp passerte jeg mang en dør, den ene merket "er ikke velkommen",
den neste "gå meg forbi", en annen "slipper ikke inn". Da jeg var sikker
på at føttene ikke orket mer fant jeg en dør uten merke. Jeg steg gjennom
døren og inn i et rom; der var en enkel seng og et skrivebord.

Et brennende lys i vinduskarmen lyste opp et papir hvis skrevne ord
jeg aldri glemmer: