Dette var første gang Hun så menneskebarnet. Dets nærhet hadde lenge ropt fra langt borte,
varmen fra dets sjel var som et lys i Mørket.
Men nå, først nå, lærte Hun det å kjenne.
Av hjerte og hensikt.
Hun fulgte heretter menneskebarnet,
i skjul av dets uvitenhet.

Med et lettere sinn slukket jeg tørsten i det friske vannet og vasket støvet av mitt ansikt. Hver dråpe lindret lik når Solen står opp i en gryende verden.
Med den tomme skinntasken bøyde jeg meg ned for å fylle et forråd da noe fanget mitt blikk. En gjenstand på kildens bunn kastet lyset tilbake. Med nød grep jeg en figur festet til en lenke.
Det var en talisman, hamret i ukjent metall og innsatt med steiner av edel natur, i ubeskrivelige farger. Et smykke, kanskje fylt av visdom, kanskje bærer det krefter av mekanisk opprinnelse...
Hva vet jeg...i min hånd føltes talismanen kald og uten liv.

Jeg fant hvile der i alkoven av krystall,
men søvnen bar på underlige drømmer.

Da jeg våknet, uthvilt og lettere til sinns, hang jeg talismanen om halsen og fortsatte min ferd.
I uvitenhet...