Om veien jeg tar er rett eller gal kan jeg ikke si.
Ingen tegninger finner jeg som viser hvor gangene fører hen, og hver korsvei er et valg hvor tilfeldighetene råder. Like fullt må jeg fortsette.

Det er stille her.
Men under overflaten dirrer havet i forventning til øyeblikket da roen skal brytes.
Det kaller meg, trekker meg dypere ned. Under Tårnets fot.

Her nede er ingen Sol, heller ingen Måne reflekterer dens lys.
Dag og natt flyter i hverandre og viskes ut til en jevn strøm av tid...
En strøm av tid som synes å opphøre.
Bare lagene av støv vitner om at
Tiden kommer
er her
og svinner hen til Fortid.

Utmattelse tynget mine ben da jeg med ett fikk se en alkove hvor svakt lys flimret og danset på veggene.
Her sprang en foss frem og næret en kilde av glitrende vann.
I undring så jeg at lyset skinte fra tusenvis av små krystaller i fjellet,
som om alkoven var en stjernehimmel og kilden, en oase i nattens ørken.