Lenge kunne jeg høre ordene ringe. Et budskap jeg ikke helt kunne forstå, rop fra en avgrunn som ikke kunne favnes.
Uro fylte meg, det måtte være en løsning på denne gåten.
Hvorfor er Tårnet,
hvem er de som gjester dets rom
og hvem er Tårnets sanne mester?
La visdomens vinder
drive sløret vekk, blottlegge det som ikke lar seg gripe.

Beslåtte støvler mot steintrappene gjenlyder i den store hallen.
Under hvelvingen haster flaggermus til sine mørke skjulesteder, skremt av skjæret fra den blå flammen.
Usynlige vinder leker i kanaler og korridorer, deres stemmer roper stille lik ånder uten hvile, et ekko av gamle ritualer, gjerninger gode og onde.
Luften er tung av elde og bærer en søt eim av forråtnelse...

Katakombene er...mette av tid ...dekket av støv, vev av forlatte tanker hvor mine føtter etterlater spor i glemte minner.
Her og der har søyler brukket
og taket falt sammen,
passasjer sperret av veldige steinblokker,
hvor hemmelighetene bakenfor vil for evig være skjult.

Inskripsjonene følger meg, over alt hvor flater av stein er å finne. Vegger og tak er dekket av dem.
Hamret inn av stødige hender, skrevet i tegn jeg ikke kan tyde, urgamle språk forlengst glemt av de som vandrer Jorden.
Selv om tegnene er for meg ukjente, når støvet tørkes bort er det som avsnittene taler til meg.
Om kjærlighet, tapt eller vunnet.
Hat, brennende og kald.
Håp, i fortvilelsens mørke.
Spirer av Liv
og eldgammel Død...